fbpx

Strategisk allokering – det langsiktige valget

Hvordan bestemme den strategiske allokeringen?

Profesjonelle formuesforvaltere har en veletablert metodikk for hvordan de skal investere midler. Vi skal her se på hvordan dette foregår, fra strategiutforming til pengene faktisk er investert, og fokusere spesielt på hva beslutningen om fordelingen mellom de ulike aktivaklasser bygger på, altså den strategiske allokeringen.

Investeringsstrategi og risiko

Investeringsstrategien er en nedskrevet plan for hvordan man skal investere midlene sine. Som grunnlag for strategien må man ha klart for seg hva som er formålet med investeringen. Det er to helt forskjellige ting å spare langsiktig til pensjonsalder og å sette sammen en kortsiktig portefølje som skal gi finansiere en ny bil innen 5 år. Investeringsstrategien er en plan som skal fastslå hvor mye risiko man både evner og ønsker å ta, og et sted hvor man setter opp retningslinjer for hvordan porteføljen skal forvaltes. Porteføljens risikoprofil avgjør altså porteføljens sammensetning av de ulike byggeklossene, også kalt aktivaklasser.

Balansere

For å bestemme hvor mye risiko som er hensiktsmessig for den enkelte, bør man foreta en helhetlig vurdering av ens egen situasjon. Man må forstå sin finansielle situasjon, være bevisst på målsetninger, ønsker, behov og ikke minst evnen og viljen til å ta risiko. Er målet med porteføljen å sikre pensjonen bør både dagens alder og tenkt pensjonsalder være viktige faktorer. Er man derimot en familie som ønsker å ivareta familieformuen for kommende generasjoner, vil porteføljens sammensetning måtte gjenspeile dette. I tillegg vil man ofte måtte ta juridiske og skattemessige hensyn, samt vurdere eventuelle likviditetsbehov.

Har du fått med deg vår podcast formuespodden?

Lytt til: Slik forvalter du familieformuen

Strategisk allokering

Når de første vurderingene er gjort og man blant annet har kartlagt hvilken risiko man ønsker eller trenger å ta for å nå sine mål, er det den strategiske allokeringen, nemlig den overordnede fordelingen mellom de ulike aktivaklassene, som skal besluttes. Dette anses ofte for å være den viktigste investeringsbeslutningen.

Les også: Taper på sparing i bank

Den strategiske allokeringen kan besluttes på ulike måter; fra egne statistiske modeller som finner den optimale porteføljesammensetning til tommelfingerregler. Man setter så sammen en portefølje bestående av ulike aktivaklasser hvor man investerer en prosentdel (såkalt vekt) av porteføljen. De vanligste aktivaklassene er:

  • Aksjer er ofte en sentral byggekloss, og de fleste porteføljer har en form for aksjevekting. Aksjer kjennetegnes av at de i utgangspunktet er evigvarende instrumenter som gir rett til en andel av bedrifters resultater og eiendeler. Som aktivaklasse vil de som oftest øke i verdi i det lange løp, og gir i noen tilfeller også en løpende kontantstrøm i form av utbytte. Aksjeeksponering kan oppnås gjennom blant annet å investere i ulike aksjefond eller enkeltstående selskaper.
  • Obligasjoner er lån til offentlige eller private som skal betales tilbake. De vil frem til tilbakebetalingen skjer gi långiver en inntekt i form av kupongbetalinger. Obligasjoner kjennetegnes ved at de svinger mindre i verdi enn aksjer og at de forfaller til en bestemt tid.
  • Pengemarked omfatter lån med kortere løpetid som ikke betaler kuponger. Dette markedet benyttes ofte til å plassere kontanter over kortere tidsperioder. Verdier plassert i pengemarkedet svinger lite, selv om det i noen tilfeller kan skje at långiver er ute av stand til å betale tilbake. Investeringer i pengemarkedet benyttes ofte i porteføljer som kan ha behov for rask likviditet.
  • Eiendom benyttes gjennom indirekte, eller i store porteføljer direkte, investeringer. I motsetning til de tre foregående aktivaklasser er i utgangspunktet ikke eiendom noe som kan forvaltes passivt, da det krever at man håndterer utleie og vedlikehold av eiendommene. Eiendom gir en inntekt i form av leie og verdiøkning på eiendommene.
  • Alternative investeringer er investeringer som har et annet mønster i prisbevegelsene enn tradisjonelle aktivaklasser og som derfor kan skape alternative kilder til avkastning. Eksempler kan være gull eller andre råvarer, hegdefond av like typer, investeringer i fond som investerer i unge selskaper (såkalte såkornfond), eller fond som går aktivt inn i driften av selskaper (private equity).

Metoden for å sette sammen de ulike aktivaklasser i en portefølje vil som sagt variere, men det bør alltid bygge på prinsippet om diversifisering. Det betyr at man sprer porteføljen på flere ulike aktivaklasser for å eliminere noe av den risikoen man påtar seg ved å investere (ved at de ulike aktivaklassene ikke alltid beveger seg i samme retning). Som regel vil porteføljer som kan ta mye risiko og som er langsiktige ha en høyere andel aksjer (50-100 %), mens porteføljer som har kortere tidshorisont og dermed kan bære mindre risiko gjerne vil bestå av ulike typer rentepapirer som obligasjoner eller statssertifikater (pengemarked). Aksjer forventes å gi høyere avkastning over tid, selv om det i kortere perioder vil kunne svinge mye i verdi. Derfor bør det som nevnt ikke være hovedvekten i en kortsiktig portefølje, sett fra et risikostyringsperspektiv.

Les også: Hvorfor rebalansering av porteføljen er så viktig

Hvordan sette dette ut i live?

Det neste steget er å bestemme seg for de konkrete investeringer man vil foreta. For større institusjonelle investorer blir det et spørsmål om hva man skal gjøre selv, og hvilke forvaltningstjenester man skal hente eksternt. Privatpersoner vil stort sett være tjent med å søke rådgivning dersom man ikke har kompetanse nok selv. Utvalget av produkter er enormt, og det kan også virke uoversiktlig. Det finnes mange gode fond som kan brukes som byggeklosser, og som dekker deler av eller hele aktivaklasser. Man må også ha et bevisst forhold til valget mellom aktiv eller passiv forvaltning, eventuelt en kombinasjon av dette. Det handler om å finne en god portefølje som samlet sett har den risikofordelingen man er komfortabel med og som har de avkastningsforventningene som trengs for å kunne nå de forhåndsdefinerte målene. Dette er ingen enkel oppgave, og det finnes dessverre ingen fasit for hva som er den beste fremgangsmåten.

Lytt til: Aktiv og passiv forvaltning

Hovedbudskapet her er uansett at det er den strategiske allokeringen, sammen med porteføljens totale risikoeksponering, som er de viktigste beslutningene man som investor må ta. Derfor er det viktig at dette er en veloverveid og kunnskapsbasert beslutning, og som helst ikke bør tas basert på innfallsmetoden. Og når den langsiktige planen først er lagt, så bør man sørge for å holde seg til den selv om veien fremover skulle vise seg å bli noe humpete.