fbpx

Skattlegging av eiendom – et vepsebol?

I denne artikkelen ser vi på skattlegging av bolig i Norge sammenlignet med utlandet. I tillegg ser vi på hva anerkjente internasjonale fagmiljøer i IMF og OECD mener om boligbeskatning.

I følge en IMF-rapport er Norge blant de landene som har lavest beskatning av fast eiendom. Dette innebærer at kapital i stor grad trekkes mot investeringer i bolig og fast eiendom, og bort fra mer produktive virksomheter.

I forbindelse med forhandlingene om KrFs inntreden i Regjeringen, ble det foreslått å redusere den maksimale satsen for den kommunale eiendomsskatten fra 0,05 % til 0,04 %. Dette utløste protester fra fagøkonomer, som argumenterte for at Norge har en svært gunstig skatteordning for investeringer i fast eiendom. De hevdet at en redusering ville være veksthemmende og drive boligprisene i været.

Protestene er intet nytt under solen. Beskatning av bolig har vært gjenstand for debatt i Norge i mange år. I 2009 oppfordret daværende sentralbanksjef, Svein Gjedrem, norske kommuner til å innføre eiendomsskatt. Har Gjedrem rett?

Skattesystemet i dag

Sammenlignet med utlandet, er skatteregimet i Norge gunstig for boliginvesteringer. Den største gulroten får man indirekte, ved at det gis fradrag for alle renteutgifter. Dette – kombinert med lave renter på boliglån og forholdsvis enkel tilgang til lån – gjør boliginvesteringer til det foretrukne valget blant mange nordmenn.

På langt nær alle land gir fullt fradrag for alle renteutgifter, og praksisen varierer. I mange land får man ikke fradrag, slik som i Canada, Frankrike, Storbritannia og Spania. I Danmark er fradraget gradvis blitt redusert siden 1987, fra 87 % til dagens 25,5 %.

Direkte skattlegging av bolig finner sted gjennom eiendomsskatt og formuesskatt. De færreste land har formuesskatt, men så godt som alle land har eiendomsskatt. I USA ligger eiendomsskatten i snitt på 1,19 % av boligens skatteverdi. I Sverige foreligger en kommunal avgift på litt over 1 % av den “tekniske” (beregnede) verdien. Når det gjelder dokumentavgift skiller Spania seg ut, med opptil 10 % i boligkjøpskatt.

Med andre ord: Det finnes mange måter å skattlegge bolig på. OECD og IMF slår imidlertid fast at Norge, totalt sett, har lav beskatning av bolig, noe som hovedsakelig skyldes rentefradraget.

Skatt og vekst

Lav beskatning av bolig kan imidlertid få negative konsekvenser. Som tidligere nevnt har flere aktører påpekt dette, også mange kjente norske investorer. OECD, som på mange måter forsøker å definere hva som er god økonomisk politikk, er klar på hvilke former for beskatning  som er minst veksthemmende.

OECD tar utgangspunkt i at all skatt i utgangspunktet reduserer den økonomiske veksten (noe som selvfølgelig kan diskuteres). OECD finner, både teoretisk og empirisk, at skatt på inntekt (kapitalinntekt, selskapsskatt og personlige inntekter) er den mest veksthemmende formen for beskatning. I et mellomsjikt finner vi indirekte skatter, slik som merverdiavgift. De minst veksthemmende skattene er gjerne formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt. Ifølge OECD har skatt på fast eiendom lite negativ innvirkning på den økonomien. Som en anekdote i denne sammenheng er det verdt å nevne nåværende regjerings snuoperasjon etter at det ble utredet reduksjon av formuesskatten mot alternativet reduksjon i selskapsskatten. Siden den gang har selskapsskatten/kapitalskatten sunket fra 28 til 22 %, mens formuesskatten er tilnærmet uendret.

Hvorfor blir det ikke gjort grep?

En vekstfremmende og kunnskapsbasert politikk vil innebære en gradvis utfasing av rentefradraget, og en omlegging fra formuesskatt over til eiendomsskatt. Dette må selvfølgelig kompenseres, helst med reduksjon i ulike typer inntektsskatt.

Dette er imidlertid ikke tilfellet i Norge. For at dette skal realiseres, må hele skattesystemet legges om. En slik omlegging er svært omfattende og kan få relativt store konsekvenser for mange, selv om omleggingen gjøres over mange år. Det er videre stor risiko for at en slik omlegging vil påvirke boligmarkedet, og sette i gang en negativ spiral som igjen vil kunne få store negative ringvirkninger.

Et annet argument som brukes mot skjerpelse av eiendomsskatten er av sosial og moralsk art. Mens unge i etableringsfasen nyter godt av rentefradraget, har de velstående mye større boliger som kunne ha blitt hardere beskattet. Det er altså et stridsspørsmål om en skjerpelse av boligskatten har en fordelingseffekt eller om det er en usosial skatt. Et moralsk argument er at man tross alt må bo et sted, og det kan oppleves som umoralsk å skattlegge tak over hodet.

Som vi har sett er det mye som taler for at man burde skatte eiendom og bolig sterkere enn i dag. Spesielt rentefradraget kan sees på som en subsidiering av boligkjøp som gir høyere boligpriser. Selv om OECD, IMF og Norges Bank har oppfordret til omlegging, er det liten politisk vilje til å foreta store grep. Ettersom velgerne i stor grad ville oppfatte en slik skattlegging av bolig som urettferdig, er dette er et vepsebol politikerne ikke ønsker å røre.

 

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x