fbpx

Party á la 1989

Japan var kanskje historiens aller største boble.

Ser vi 30 år tilbake i tiden var det Japanske markedet det «hotteste» av dem alle. Det var opplest og vedtatt at den japanske modellen var løsningen.  Kvalitetskontroll, garantert jobb livet ut, krysseierskap og sentralplanlegging var en uslåelig kombinasjon. I Tokyo kunne man gå på restaurant og spise sushi pyntet med flak av ekte gull. Markedsaktørene verdsatte det japanske aksjemarkedet til 60 ganger inntjeningen året før, og Japan vektet 46% av verdensindeksen.

USA på den annen side følte seg som en taper i 1989.  Både biler og elektroniske produkter tapte terreng i forhold til de Japanske.  Sony kjøpte Columbia Pictures, Hollywoods store stolthet og Mitsubishi Real Estate kjøpte Rockefeller Center.

Til tross for at den amerikanske økonomien var betydelig større enn den Japanske, vektet amerikanske aksjer kun 30% mot Japan’s 46% i verdensindeksen. Men Japan var fremtiden, så alt var vel og bra. Festen ville ingen ende ta.

Bakrusen

I ettertid vil mange mene at Japan var historiens aller største boble. Og som vi vet, sprekker alle bobler på et eller annet tidspunkt. Så også Japan. Nikkei indeksen toppet ut på 38 957 i Desember 1989 og  bunnet på 6 994 i 2008.  Selv idag, nesten tredve år siden toppen, handler denne indeksen 42% under noteringen i 1989.

På samme tidspunkt som Nikkei indeksen stod i 38 957 ble S&P 500 indeksen notert til 350. Idag er S & P 500 indeksen 2760, eller nesten 8 ganger så høy som i 1989.

Passive investorer som investerte pengene sine i et globalt passivt forvaltet aksjefond mot slutten av 1980 tallet plasserte nesten halvparten av midlene sine i den Japanske boblen, et marked som skulle vise seg å bidra med negativ negativ avkastning de neste 30 årene, og kun 30% av midlene i USA hvor oppsiden viste seg å være mange ganger større.  Som følge av at den passive investor satt med en markedsvektet portefølje gikk han glipp av en betydelig oppside.

Les også:

Nå er det 170.000 dollarmillionærer i Norge.

Rentes rente-effekten – den sterkeste kraften i universet?  

Utfordringene med Passiv Forvaltning

Problemet med passiv forvaltning er at det er aksjekursene som bestemmer posisjonsvekten i porteføljen. Dess høyere aksjekursen er, jo høyere er markedsverdien og jo mer investeres det.  Effekten blir her den samme som å kjøpe dyrt og selge billig.

Det er mange måter å bestemme posisjonstørrelser på. Markedsvekting er en metode, en annen metode er å investere mindre i aktiva med høyere risiko, eller investere mer i aktiva med forventet høyere avkastning.  Felles for slike allokeringsnøkler er at de kan snus på hodet.  Istedenfor å investere mindre i høyrisiko aktiva kan vi investere mer i dem osv.  Den eneste allokeringsnøkkelen som ikke kan snus på hodet er likevekting av investeringene.  Likevekt må derfor være det sanne referansepunktet for posisjonstørrelse.  Alle andre allokeringsmetoder bør måles mot likevekting for å kunne vurdere om de faktisk er bedre.  Sammenligner vi avkastningen på den markedsvektede verdensindeksen (MSCI ACWI) med en likevektet utgave, dvs en indeks som holder nøyaktig de samme aksjene og likevekter disse, har den likevektede indeksen historisk sett gitt 66% høyere avkastning (se figur).

Likevektet vs. Markedsvektet MSCI ACWI
Likevektet vs. Markedsvektet MSCI ACWI

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er vi ikke helt rettferdig fordi den likevektede porteføljen vil ha en høyere omløpshastighet som følge av rebalansering, men selv om vi justerer for høyere transaksjonskostnader er konklusjonen den samme. Markedsvektede passive porteføljer underpresterer likevektede porteføljer i det lange løp.  Dette er i grunnen logisk og er godt illustrert ved Japan-caset over.

Fordi passiv forvaltning ikke vurderer utsiktene for bedriftene eller verdsettelse av aksjene, men simpelten allokerer mer til bedriftene med høyeste markedsverdi kan det til tider resultere i grov misallokering av ressurser og betydelige feilprisinger i markedet.  Effekten blir spesielt ille når det er stor kapitalflyt ut av aktiv forvaltning og inn i passiv forvaltning.  I perioder, når land eller bransjer med tunge indeksvekter gjør det spesielt godt, vil den markedsvektede porteføljen naturligvis gjøre det bedre enn den likevektede.  Problemet oppstår om dette pågår lenge nok.  Da vil nemlig den markedsvektede porteføljen ende opp med altfor store posisjoner i overvurderte deler av markedet.  Akkurat som i Japan i 1989.

Les også: 

Tjene penger eller redde verden – kan du gjøre begge deler?

Slik kan du unngå å tape penger på kortsiktig trading.

Skal du plassere pengene dine hos en passiv forvalter nå?

Mens det var Japan som utgjorde halvparten av den passive porteføljen i 1989, er det USA som utgjør mer enn halvparten av den passive porteføljen idag.  Som et resultat av at amerikanske aksjer har gjort det bedre enn resten av verden siden finanskrisen, prises amerikanske aksjer nå betydelig høyere enn resten av verden.  Det amerikanske markedet har blitt drevet frem av teknologisektoren som nå vekter nesten like mye som i dotcom boblen i 2000.  Det er således en dobbel konsentrasjonsrisiko for den globale passivt forvaltede porteføljen.  Teknologi og USA.  Akkurat som markedet var skråsikker på Japans fortreffelighet i 1989, er markedet like sikker på USA idag.  Figuren under viser optimismen til dagens passive investorer. Det satses 52% av pengene på den blå linjen (USA) og 48% på den oransje linjen (resten av verden) i figuren under.

MSCI ACWI ex. USA vs. S&P 500
MSCI ACWI ex. USA vs. S&P 500

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

___

Kilde: Bloomberg.

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x