fbpx

Når lange renter stiger….

Hvordan påvirker de lange rentene finansmarkedene og økonomien?

De siste par årene har det over hele den industrialiserte verden i økende grad blitt snakket om renteøkninger. Normalt sett tenker man da på såkalte korte renter, men vi skal her se på rentene på obligasjoner med lang løpetid. Obligasjoner i ulike former er en naturlig del av nesten alle langsiktige porteføljer, og har historisk ofte blitt benyttet til å sikre en jevn inntekt fra en finansformue.

Korte og lange renter

Vanligvis forbindes renteøkninger med at sentralbanken setter opp styringsrenten, det vil si den renten banker mottar på sine reserver som de har i form av innskudd i sentralbanken (foliorenten). Denne danner, sammen med sentralbankens utlånsrente, grunnlaget for rentene på kort sikt, altså de korte rentene. Det er sentralbanken som fastsetter de korte rentene, og som indirekte avgjør den flytende renten som bankene tilbyr sine kunder etter å ha lagt inn en margin. I motsatt ende av rentekurven, ligger lange renter – som er avkastningen man vil få om man investerer i obligasjoner med lang løpetid (mellom 10 og 30 år) og holder til disse forfall. Normalt sett er det markedet som setter prisene på disse, selv om vi etter finanskrisen opplevde at sentralbankene i blant annet USA, Europa, Storbritannia og Japan intervenerte i dette markedet (kvantitative lettelser) ved å innføre systematiske kjøp av stats- og selskapsobligasjoner for å presse ned de lange rentene (når prisen på obligasjoner stiger, faller renten). Slike kjøp er nå avsluttet eller holder på å fases ut, og prisfastsettelsen er i større grad overlatt til markedsaktørene. Sentralbankene er likevel varsomme i slike perioder. Settes renten opp for fort kan det redusere den økonomiske veksten i så stor grad at øvelsen med pengepolitiske stimuli må gjentas. Venter de for lenge med å sette opp renten kan økonomien overopphetes og fallhøyden bli større.

Les også: 

Rentes rente-effekten – den sterkeste kraften i universet?

De glemte milliardene

Investeringsselskap, aksjesparekonto eller investeringskonto? Og hva med IPS?

Lange renter stiger

Hittil i år har rentene på amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid steget fra ca. 2,5 prosent til 3,2 prosent. Økningen kan virke marginal, men ettersom løpetiden på obligasjonene er 10 år, gir det isolert sett et 6 prosent fall i obligasjonskursen – altså en stor bevegelse. Det er videre en utbredt oppfatning i markedene at de lange renter skal videre opp. Renteøkningen skyldes trolig flere ulike forhold. Etter en lang periode med svært lave, eller i enkelte tilfeller negative renter, har flere sentralbanker forsiktig startet med normalisering av rentenivået. I første omgang med å trappe ned eller avslutte systematiske obligasjonskjøp, og i andre omgang med å gradvis heve styringsrenten i takt med den økonomiske utviklingen. Sterk økonomisk vekst, fallende arbeidsledighet og økt forbruk gir økt inflasjonspress (prisøkninger). Forventninger til økt vekst og inflasjon skaper en forventning om høyere renter frem i tid.

Hva skjer når lange renter stiger

En økning i lange renter betyr at den faste lånerenten øker, noe som gir høyere lånekostnader for alle som låner til fast rente, altså husholdninger, bedrifter og det offentlige, med de realøkonomiske konsekvenser det har. På samme måte som sentralbanken har presset lange renter ned for å få i gang økonomien, vil høyere lange renter kunne bremse ned den økonomiske aktiviteten.

Når rentene stiger, faller obligasjonskursene. Samtidig øker avkastningen på nye investeringer i obligasjoner, noe som gjør at slike investeringer relativt sett blir mer attraktive. Store kursendringer kan utløse rebalanseringer, altså salg av aksjer og andre risikable aktiva etterfulgt av kjøp av obligasjoner. Aksjer prises med bakgrunn i renten, i hvert fall i teorien, slik at om obligasjoner faller så vil aksjer også falle som følge av diskonteringen av fremtidige inntekter (som blir mindre verdt i dag). Dette kan videre utløse store rotasjoner innenfor aksjer, hvor verdiaksjer er ventet å falle mindre enn vekstaksjer. Det vil også oppstå det man kaller for sektorrotasjoner, hvor noen bransjer er ventet å gjøre det bedre enn andre. For eksempel ventes forsikring å være blant taperne når lange renter stiger, mens bankene normalt sett kan blant vinnerne, spesielt om de korte rentene ikke stiger tilsvarende, altså at rentekurven blir brattere.

Lange renter beveger seg vanligvis i forholdsvis lange sykluser der de økonomiske konjunkturer og langsiktig inflasjon er de viktigste faktorer. Renten i USA har hatt en fallende trend siden 1980, da den var høy grunnet høy inflasjon. Det kan se ut som om denne lange trenden nå er brutt. Det behøver ikke å bety så mye, fordi få trodde at trenden kunne fortsette – det er tross alt en grense for hvor langt ned renten kan falle – men med økte vekst- og inflasjonsforventninger er det en viss mulighet for at vi nå ser starten på en ny langsiktig trend der obligasjonsrentene stiger.

Et økt rentenivå betyr ikke at langsiktige investorer ikke skal være investert, men snarere at porteføljen bør være tilstrekkelig diversifisert og inneholde elementer som tåler inflasjon og renteøkninger.


Hva synes du om artikkelen? Del dine meninger om #forvaltningsbloggen på Facebook og Twitter.

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x