fbpx

Mer om lange renter – Stigende uro i Europa

Hvor stor er risikoen for en ny krise?

I forrige artikkel om lange renter så vi på forholdet mellom lange og korte renter, samt hvordan lange renter påvirker finansmarkedene og den generelle økonomien. Vi nevnte også at det i USA har vært en tendens med stigende lange renter i 2018. Vi vil her fokusere på utviklingen i Europa. Da er det naturlig å starte med å ta en titt bakover og se på den såkalte eurokrisen.

Den europeiske gjeldskrisen 2010-12

Eurokrisen gikk i korte trekk ut på at land i eurosonen av ulike grunner fikk problemer med å finansiere underskudd på statsbudsjettene sine. Finansmarkedene krevde i økende grad økt rente for å kompensere for det man anså for å være risiko som følge av høy gjeldsgrad, store underskudd i statsfinansene og lav økonomisk vekst. De økte rentene, som i hovedsak var på obligasjoner (lange renter), forsterket problemet med underskudd på budsjettene. De bakenforliggende årsakene til kapitalflukten fra de såkalte PIGS-landene (Portugal, Italia, Hellas og Spania) i tillegg til spesielt Irland, var redusert skattetilgang som følge av finanskrisen, at boligmarkedet kollapset med medfølgende bankkrise og/eller et stort og langvarig underskudd på statsfinanser.

Etter at landene strammet inn på den offentlige pengebruken og at EU i flere omganger hadde kommet med redningspakker uten at markedene helt fikk troen på at krisen ville gå over, beroliget sentralbanksjefen i Den europeiske sentralbanken (ECB), Mario Draghi, markedet i sommeren 2012 med uttalelsen om at ECB ville gjøre det som var nødvendig for å stabilisere euroen.

Les mer om:

Gryende politisk krise i EU?

Når lange renter stiger…

Ny uro

De siste månedene har uroen i de europeiske statsobligasjonsmarkedene blusset noe opp igjen. Denne uroen dreier seg i hovedsak om Italia og tildels Spania. De andre berørte land ser ut til å klare seg forholdsvis bra, med unntak av Hellas som er i en kronisk depresjon. Dagens uro er først og fremst politisk, og skyldes for Spanias vedkommende at man har en svak mindretallsregjering som ikke er i stand til å vedta et budsjett. Dette skaper en del støy og har medført at risikopremien (påslaget på spanske obligasjoner kontra tyske obligasjoner) har steget til ca. 1,3 %. Trolig vil situasjonen løses ved at man viderefører årets budsjett frem til et nytt valg i løpet av 2019.

I Italia derimot, er situasjonen langt mer alvorlig. I motsetning til de andre landene som led under eurokrisen, gjennomgikk aldri Italia noen hestekur med reformer og innsparinger. Landets bankvesen har også haltet av gårde og blir av mange ansett for å være blant det svakeste i eurosonen. Etter at landet fikk ny regjering i juni, etter tre måneders forhandlinger mellom høyrepopulister og Femstjernesbevegelsen (som vil ha mer direkte demokrati), ser man nå ut til å være på kollisjonskurs med EU angående budsjettet for 2019. Regjeringen mener at de ikke er bundet av tidligere regjeringers løfter, og utfordrer EUs budsjettregler. Denne uroen har fått risikopremien på italienske statsobligasjoner til å øke, og de handles nå til en rente som er 3 % over tilsvarende tyske statsobligasjoner.

Les mer om:

Gryende politisk krise i EU?

Når lange renter stiger…

Hvor stor er risikoen for en ny krise?

Det store spørsmålet er hvor langt Italias regjering er villige til å gå. De kan vedta et budsjett og forholde seg til dette, selv om EU ikke godkjenner det. EU har hittil ikke kommentert hva slags sanksjoner man vil ta i bruk, men i verste fall kan man se for seg at man innleder en tilsvarende prosess som man gjorde mot Ungarn, som innebærer at man mister medbestemmelsesretten i EU. Til syvende og sist er det finansmarkedene og ECB som kan tvinge Italia i kne. Økte lånekostnader vil ramme Italia hardt. Landet har en statsgjeld på 130 % av BNP, og en forhøyet risikopremie vil, over tid, spise opp mye av Italias inntekter. ECB, på sin side, kan ikke legge seg på en linje der man redder land som selv setter seg i en slik situasjon, og som bryter EUs budsjettregler på veien.

Skadepotensialet er stort. Faren er ikke at Italias regjering utfordrer EU, men at de mister finansmarkedenes tillit. Det kan skje fort og brutalt, og vil kunne ha ødeleggende konsekvenser, først og fremst for Italia, men også for Europa og verden. Økt risikopremie og dermed også lange renter vil ramme offentlige budsjetter, bankvesen og i siste instans befolkningen. Italia er en såpass stor økonomi at det vil kunne slå kraftig ut på eurokursen og på forventingene i Europa.  Norge vil også kunne merke følgene, selv om vi heldigvis er skjermet da vi har lite samhandel med Italia, samt Europas beste statsfinanser.

Trolig vil vi i løpet av høsten være vitne til en kamp mellom et EU som styres av de tradisjonelle politiske partiene og de nye “populistiske” partiene som har vokst frem over hele Europa. Det er en styrkeprøve mellom EUs institusjoner og EUs tredje største økonomi, Italia. Ettersom vi snakker om politikk, vil det forhåpentligvis ende med at partene både «gir og tar», hvor man finner en løsning der begge fremstår som vinnere på hver sin side. Dessverre for Italia er det ofte finansmarkedene som fungerer som dommer, og eurokrisens hvite ridder, ECB ved Mario Draghi, vil ikke kunne redde Italia.


Likte du artikkelen? Del dine meninger om #forvaltningsbloggenFacebook og Twitter!

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x