fbpx

Er 100 % aksjer alltid best for en langsiktig portefølje?

Det er opplest og vedtatt at aksjer i det lange løp er den aktivaklassen som gir høyest avkastning. Da er det nærliggende å tro at det for en langsiktig investor alltid vil lønne seg å være fullt ut investert i aksjer, og at man på den måten vil sikre seg høyest mulig avkastning på lang sikt. Vi ser at langsiktige investorer likevel velger å holde betydelige andeler av porteføljen i andre aktivaklasser enn aksjer. Et eksempel på en slik langsiktig investor er Statens Pensjonsfond Utland («Oljefondet»). Hva er bakgrunnen for at man ikke velger å holde en portefølje med 100 % aksjer?

Når profesjonelle investorer skal sette sammen en portefølje, vil de basere seg på en investeringsstrategi som blant annet omfatter en strategisk allokering, altså en fordeling av midlene mellom de viktigste aktivaklassene (aksjer, obligasjoner, pengemarked, eiendom og alternative investeringer). Det er i hovedsak to grunner til at man så godt som alltid velger å holde minst to ulike aktivaklasser (f.eks. aksjer og obligasjoner), nemlig hensynet til risiko og gevinsten ved diversifisering.

Risiko

At en investor er langsiktig betyr ikke nødvendigvis at vedkommende er komfortabel med den høye risikoen det innebærer å holde en ren aksjeportefølje. Porteføljen må tilpasses eierens risikotoleranse, som kort fortalt bestemmes av investors vilje og evne til å bære risiko. Verdien til en ren aksjeportefølje vil kunne svinge mye, og kan i perioder oppleve store verdifall. Nærmest uansett hvor langsiktig man er, vil det oppleves som ubehagelig å leve med så store svingninger. Nettopp derfor legger også mange seg på et lavere risikonivå, selv om det på papiret kan være «feil» hvis man kun tar hensyn til forventet avkastning.

En annen type risiko i denne sammenheng kan sies å være investors egne følelsesmessige reaksjoner. Det kan være emosjonelt krevende å holde seg til den langsiktige strategien man har bestemt seg for når man i perioder opplever at porteføljens verdi krymper betraktelig. En normal reaksjon på store, vedvarende fall er at det oppstår et behov for «å måtte gjøre noe». Som oftest vil slike forsøk på timing av markedet bare gjøre vondt verre. Det er da det er viktig å holde en robust portefølje som er satt sammen slik at den kan dempe effekten av et fall i aksjemarkedet, og som gjenspeiler den enkelte investors faktiske risikotoleranse slik at behovet for «å måtte gjøre noe» ikke tar overhånd.

Les også: 

Når lange renter stiger….

Kan smykker være et investeringsobjekt?

Diversifisering

Diversifisering er et generelt prinsipp innen forvaltningsfaget som handler om å spre risikoen. Gjennom diversifisering kan man sette sammen en robust portefølje som kan dempe verdisvingningene som kommer i nedadgående aksjemarkeder. Obligasjoner blir i denne sammenhengen ansett som en uunnværlig aktivaklasse ved at den faller mindre enn aksjemarkedet (og i har i visse perioder steget ved fallende aksjemarkeder). Diversifisering har også en annen, stor fordel; en portefølje som er satt sammen på riktig måte vil kunne utnytte risikorammene på en langt mer effektiv måte. Dette betyr at en portefølje som er riktig diversifisert er forventet å gi bedre avkastning over tid for et gitt risikonivå enn en portefølje som er satt sammen tilfeldig, men som har samme risikonivå. Ved å ha en portefølje som består av flere aktivaklasser får man høyere forventet avkastning uten å ta mer risiko. Denne “gratis”-avkastningen bør man ikke gi avkall på.

Det er fortsatt en kjensgjerning at man trolig vil oppnå høyere avkastning over tid med en ren aksjeportefølje enn ved en sammensatt portefølje (som har lavere risiko). Men, selv om man tåler store kortsiktige verdisvingninger, betyr ikke det nødvendigvis at man bør investere alt i aksjer. Dersom man virkelig ønsker høy risiko, kan man i teorien oppnå enda høyere avkastning ved å belåne porteføljen. Det vil si at man i så fall bør sette sammen en diversifisert portefølje som utnytter det faktum at ulike aktivaklasser gjør det bra i ulike markedsregimer og investere i denne med egne og lånte penger slik at man øker risikoen til det ønskede nivået. Da er man ventet å oppnå enda høyere avkastning enn med en ren aksjeportefølje. I praksis derimot, vil det ofte være utfordrende å utføre.

Les også: 

3 grunner til at suksessfulle bedrifter trenger en mangfoldig arbeidsstyrke

Påvirker hjernen investeringsbeslutningene våre?

Oljefondet

Vi som bor i Norge er så heldige at vi har verdens største statseide fond i reserve. Forvaltningen av fondet har høstet internasjonal anerkjennelse. Fondets investeringshorisont er i utgangspunktet uendelig, da man bare skal bruke av realavkastningen, og på den måten sikre at fondets kjøpekraft opprettholdes over tid. Samtidig vil Norge som stat kunne bære den risikoen det innebærer å investere alt i aksjer. Likevel har man valgt å begrense aksjeandelen, selv om denne over tid har økt, og er nå på 70 %, noe som må betraktes som høyt. I den årlige Stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond legger man vekt på å høste risikopremier i ulike markeder og aktivaklasser, altså at man investerer for å kompenseres for den risiko man tar og at denne varierer i de ulike delene av finansmarkedene.

Det er altså primært ønsket om diversifisering som gjør at Oljefondet ikke er fullt ut investert i aksjer. Og selv om Oljefondet i utgangspunktet har en uendelig investeringshorisont, så har det likevel årlige forpliktelser som det skal dekke. Dette taler også for en lavere aksjeandel enn 100 %.

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x