fbpx

Del 2: Diversifisering – hva er det og hvorfor er det viktig?

Denne artikkelen er en fortsettelse av del 1 om diversifisering og spredning av risiko.

Diversifisering som prinsipp går helt tilbake til middelalderen og handler om å spre risiko. I vår forrige artikkel så vi på effektene av diversifisering, der vi analyserte tre porteføljer med ulik strategisk allokering. Å fordele investeringene sine mellom aksjer og obligasjoner reduserer den potensielle nedsiden, men innebærer å måtte gi avkall på noe av oppsiden.  Porteføljene med lavest risiko gir høyest risikojustert avkastning, noe som betyr en mer effektiv utnyttelse av risikobudsjettet man har. For de som ikke er så glad i risiko kan det være en foretrukket løsning. 

I vårt simulerte eksempel viste vi at man ved å gi avkall på 1,3 % årlig avkastning kunne halvere risikoen, både ved å se på standardavviket (svingningene) og ved å se på potensielle nedside (dårligste år over måleperioden). Dette fremgår av tabellen under:

Diversifisering - hva er det og hvorfor er det viktig?
Beregningene over er simulert ved bruk av Silicon Cloud Technologies Portfolio Visualizer-programvare, og er ikke ment som en investeringsanbefaling. Data er fra det amerikanske markedet, uten valutasikring. Porteføljene rebalanseres årlig til de opprinnelige vektene. Beregningene er basert på historiske resultater. Historiske resultater er ingen pålitelig indikator for fremtidig avkastning. Det er lagt til grunn en risikofri rente på 3 % ved beregning av Sharpe Ratio.

La oss følge Portefølje 1, 2 og 3 videre, og se nærmere på den årlige avkastningen over måleperioden 2004 til 2018. Det er stort sett slik at porteføljen med høyest risiko (100 % aksjer) har de lengste stolpene i diagrammet som viser årlig avkastning for de tre porteføljene, både på opp- og nedsiden. Det viser oss at det er porteføljen som svinger mest, og som i størst grad avviker fra gjennomsnittet. Dette fremgår av kolonnen Risiko i tabellen over.

Les også: Del 1: Diversifisering – hva er det og hvorfor er det viktig?

Diversifisering – hva er det?
Årlige avkastningstall for de simulerte porteføljene i måleperioden 2004 til 2018.

Under ser vi hvordan den akkumulerte avkastningen har utviklet seg over tid, gitt den årlige avkastningen. Det er interessant å merke seg hvordan porteføljen med høyest risiko (100 % aksjer) går fra å ha den høyeste akkumulert avkastningen mot slutten av 2007, til å ha det den laveste i 2009 (etter finanskrisen). Slike utslag er også bakgrunnen for at man bør ha en tilstrekkelig lang tidshorisont dersom man ønsker en høy risikoprofil. Både fordi det er vanskelig å forutse når slike markedsfall kommer, og fordi man er avhengig av å ha tilstrekkelig tid til å kunne være med på opphentingen. Hvis man er nødt til å realisere investeringene sine rett etter et markedsfall, vil det være fordelaktig om man hadde lav risiko i utgangspunktet. Derfor er det viktig med langsiktig planlegging av risiko, slik at man har sikret tilstrekkelig likvide midler til eventuelle uttak fra porteføljen. Det er også en kjensgjerning at mange ikke liker at ens finansielle portefølje svinger alt for mye, og av den grunn ønsker seg en konservativ portefølje.

Les også: Er 100 % aksjer alltid best for en langsiktig portefølje?

Diversifisering – hva er det?
Akkumulert avkastning i måleperioden fra 2004 til 2018 gitt de årlige avkastningstallene over.

Verdien av å diversifisere investeringene sine handler om å utnytte risikobudsjettet på en mest mulig effektiv måte. Man må gjerne gi avkall på noe av avkastningsmulighetene (spesielt på lang sikt), men reduksjonen i risikoen man utsetter seg for vil i mange tilfeller mer enn oppveie for det avkallet. Selv om eksempelet som er illustrert her er forenklet, så er effekten like fullt gjeldende.  

Skulle det være slik at man kan bære risikoen som er knyttet til en ren aksjeportefølje, er det fortsatt gode grunner til å velge diversifisering med ulike aktivaklasser, først og fremt at man med diversifisering sørger for en langt mer effektiv utnyttelse av den risikoen man faktisk tar.

Les også: Når lange renter stiger….

Evaluering og oppfølging av porteføljen

Som nevnt innledningsvis i den første artikkelen, er det viktig å følge opp og evaluere porteføljen løpende. Om man investerer i en diversifisert portefølje (for eksempel Portefølje 2 eller Portefølje 3) og lar den utvikle seg uten løpende oppfølging, vil også porteføljens egenskaper endre seg over tid. Dette fordi aksjer og obligasjoner ikke nødvendigvis utvikler seg i samme takt over tid. Portefølje 3, som i utgangspunkt har en fordeling med 50 % aksjer og 50 % obligasjoner, vil utvikle seg til å bestå av rundt 60 % aksjer dersom man ikke foretar noen endringer i vårt eksempel. En slik økning i aksjeandel innebærer også økt risiko, og dermed økt sannsynlighet for svingninger i porteføljen utover det som var tiltenkt da porteføljen ble satt opp.

Verktøyet som benyttes for å korrigere vektene mellom aktivaklassene (eller de enkelte verdipapirer) kalles rebalansering. Da vil vektene følge den opprinnelige planen, også i tiden etter at en portefølje er implementert. Ettersom andelen aksjer faller når aksjekursene faller (og øker når aksjekursene stiger), bidrar også rebalansering til å utnytte de naturlige svingningene i markedet på en effektiv måte (sikre gevinster og utnytte kjøpsmuligheter), i tillegg til å sikre disiplin i forvaltningen. Verdien av rebalansering er uomtvistelig, og tall fra Statens Pensjonsfond Utland viser at rebalansering har bidratt med mellom 0,4 % til 1,0 % i årlig meravkastning, samt lavere standardavvik (NBIM: 1970 – 2012 (60/40-fordeling i en portefølje). I vårt eksempel bidrar årlig rebalansering med 7,3 % høyere avkastning over måleperioden for Portefølje 3, eller 0,25 % høyere årlig avkastning.

Rebalansering av portefølje
Effekten av årlig rebalansering for Portefølje 3 (sammenlignet med Portefølje 1)

Noen viktige grunnprinsipper ved forvaltning:

Fire viktige elementer ved forvaltningen, som nevnt i innledningen av den første artikkelen:

  1. Helhetssyn. Innebærer å se på alle investeringer samlet. Med bakgrunn i behov, ønsker og muligheter, fastsettes gjerne en investeringsplan eller -strategi som er tilpasset den enkelte investor. Nøkkelen ligger i å bestemme riktig risikonivå og å ta hensyn til kommende likviditetsbehov. Dette vil være med å avgjøre den strategiske allokeringen.
  2. Langsiktighet. Man bør ha det klart for seg hvor lang tid et beløp skal forvalter, og opptre deretter. Man bør ha et klart syn på når man skal realisere investeringene, såfremt det foreligger planer om å realisere på et senere tidspunkt. Risikoen nedjusteres gjerne etter hvert som investeringshorisonten blir kortere.
  3. Risikostyring. Dette handler i all hovedsak om å ha et bevisst forhold til hvor mye risiko man bør ta, hvordan man kan oppnå ønsket risikoeksponering på en fornuftig måte og sikre dette over tid. Porteføljen bør rebalanseres med jevne mellomrom tilbake til de opprinnelige (strategiske) vektene. Først og fremst for å styre risikoen, men også for å effektivt utnytte det risikobudsjettet man har satt seg (sikre gevinster og utnytte kjøpsmuligheter).
  4. Evaluering og oppfølging. Ha kontroll på investeringene, og sørge for at man følger eller justerer den opprinnelige planen og korrigerer for de skjevheter som oppstår etter hvert som tiden går. Både forutsette og uforutsette hendelser, slik som lengre arbeidsløshet, sykdom, dødsfall eller samlivsbrudd. Slike ekstremhendelser vil i mange tilfeller føre til at man rykker tilbake til start, og foretar en ny helhetsvurdering.

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x