fbpx

Den nye pengepolitikken: La seddelpressen gå?

Selv om finansmarkedene har opplevd turbulens det siste halvannet året, var vi nylig på rekordhøye nivåer igjen i USA. Vi har vært vitne til en av historiens lengste oppgangsperioder (2009-2019), på linje med den vi opplevde på 80- og 90-tallet.

Den gangen kom vi fra en tid med svært høy inflasjon og høye renter. Mye av kursoppgangen skyldtes, hvertfall i starten, fallende renter. Det siste tiåret har situasjonen vært en annen, med lave renter og lav inflasjon.

Når myndighetene forsøker å styre priser eller økonomisk vekst gjennom rentesetting eller intervensjoner i finansmarkedene, kaller vi det pengepolitikk. Det siste tiåret har pengepolitikken i de store økonomiene i hovedsak tatt i bruk to virkemidler: lave styringsrenter og kjøp av obligasjoner. Begge med formål om å øke den økonomiske aktiviteten.

Pengepolitikken i Norge og utlandet

I Norge har vi hatt en historisk utvikling i pengepolitikken som stort sett har fulgt de internasjonale trendene. Fra 1816, da Norges Bank ble stiftet, innførte de sølvpenger. Det vil si at man hadde sedler som kunne veksles inn i sølv. Senere gikk vi over til den såkalte Gullstandarden.

Renten ble styrt av banker og andre private aktører. Gullstandarden ble midlertidig opphevet under 1. verdenskrig, men det var ikke før etter 2. verdenskrig man gikk helt vekk fra den. Selv da hadde man Bretton Woods-avtalen, som frem til 1973 sikret en indirekte konvertering til gull gjennom dollaren.

Etter krigen hadde vi en politisk styrt lav rente. Utstedelsen av kreditt var kraftig styrt av institusjoner som Eksportfinans, Husbanken og Lånekassen. Liberaliseringen på 80-tallet ga oss lettere tilgang til lån fra bankene, og en rente som den gang ble styrt av det som da var blitt en politisk uavhengig Norges Bank.

Etter den siste devalueringen i 1986 ble pengepolitikken rettet mot å holde valutakursen fast. Dette skulle være vårt nominelle ankerpunkt. Fastkurspolitikken ble imidlertid forlatt i desember 1992. Etter dette fulgte Norges Bank den samme praksis som de andre sentralbankene.

Da forsøkte man å forhindre overoppheting av økonomien med medfølgende inflasjon, ved å sette opp renten for å bremse den økonomiske aktiviteten. Dette ble fulgt opp av perioder med lavere renter for å stimulere til økonomisk vekst.

Det siste tiåret har vi hatt svært lave renter globalt og lav inflasjon. Dette har vist seg å være problematisk, fordi man kan synes å mangle pengepolitiske virkemidler for å stimulere økonomien når denne skulle bremse opp. Kan man sette ned en lav rente ytterligere?

Ny pengepolitikk

Situasjonen med varig lave renter har ført til at sentralbankene har vært på leting etter nye virkemidler. Noen land har innført perioder med negative styringsrenter (renten bankene får hos sentralbanken for sine innskudd). Dette skal i teorien «tvinge» bankene til å sette mest mulig penger i omløp for å selv ha lavest mulig innskudd hos sentralbanken.

Et annet tiltak man har brukt, spesielt i USA, er at sentralbanken utfører det som omtales som kvantitative lettelser. Ideen er at man øker pengemengden i samfunnet og presser ned andre rentesegmenter med styringsrenten. Helt konkret har man trykket penger for å kjøpe ulike typer obligasjoner i markedet.

Målet har vært å presse ned renten på lån med lang løpetid og å stimulere til økte investeringer. Kritikerne hevder at man indirekte finansierer statlige underskudd ved å trykke penger.

Selv om det er vanskelig å måle effekten, er det gjengs oppfattelse at det har fremmet økonomisk vekst. Kritikere hevder at det bidrar til å undergrave pengenes verdi, siden det bygger på at man «lar seddelpressen gå».

Når man har brukt opp alle virkemidler, hva skal man da gjøre?

De siste årene har det dukket opp en ny pengepolitisk debatt. Vi befinner oss i en situasjon der vi over mange år har brukt det man omtaler som stimulerende tiltak. Rentene internasjonalt er veldig lave, så muligheten for å bruke det viktigste pengepolitiske virkemiddelet er «oppbrukt».

De lange rentene (rentene på obligasjoner med lang løpetid) er også veldig lave, så kvantitative lettelser fremover vil sannsynligvis ikke gi nevneverdig effekt.

Det er mange som peker på såkalte finanspolitiske virkemidler, altså at man ved skattelettelser og økt offentlig forbruk kan øke den økonomiske aktiviteten. Dette er medisinen som John Maynard Keynes foreskrev under den store depresjonen.

Problemet er at slike politiske tiltak er avhengig av politisk vilje, i tillegg er disse tiltakene forholdsvis tungrodde og kan ta lang tid å implementere. Slike tiltak forutsetter også at staten har kapasitet til å øke budsjettunderskuddet, noe som ikke alltid er tilfellet.

Les også: 

Endringer i skattereglene for 2019 som kan påvirke deg

Fra og med neste år er Norge et kontaktløst samfunn

Ny pengepolitisk æra

Ulike forslag har dukket opp i akademia til nye virkemidler innenfor pengepolitikken: trykking av penger som går til staten eller til befolkningen, en sentralbank som får delegert myndighet til å foreta endringer i skattenivåer og offentlig forbruk ut fra behovet for å stimulere økonomien.

Det viktigste for oss alle, er at denne debatten ser ut til å ta for gitt at vi har gått i en ny pengepolitisk æra, der man i fullt alvor diskuterer virkemidler som tidligere var utenkelige. Slik som at staten indirekte eller direkte dekker underskudd ved å trykke penger.

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x