fbpx

Del 1: Planlegg pensjonen din

Hva kan du forvente i pensjon og hvor mye bør du sette til side til pensjonsalderen?

I et forsøk på å gjøre det så enkelt som mulig, kan man si at det norske pensjonssystemet er tredelt. Det består av pensjon fra staten, fra arbeidsgiver(e) og egen sparing. Ettersom vi får pensjon fra flere kilder, kan det være vanskelig å få oversikt over hvor mye pensjon man kan forvente seg. Både fra de ulike kildene, men også totalt. Problemstillingen blir heller ikke enklere av at vi stadig får høre hvor viktig det er å spare til egen pensjon, og at mange gjør den feilen at de ikke sparer nok. Og hva er egentlig nok?

For enklere å kunne orientere seg, gir vi deg først en oversikt over de tre hovedkildene til pensjon i Norge.

Husk å følge med videre – i del 2 gir vi deg konkrete tips til pensjonssparingen.

Folketrygden

Alle som bor eller arbeider i Norge opparbeider som hovedregel rett til pensjon fra folketrygden. Vi betaler trygdeavgift (8,2 % av lønnsinntekter) og arbeidsgiveravgift (betales av arbeidsgiver og er avhengig av geografisk sone, men i hovedsak 14,1 %) til Folketrygden, som bl.a. skal dekke alderspensjon. Hvert år blir 18,1 % av den pensjonsgivende inntekten satt inn på det vi kan kalle ens egen pensjonskonto hos NAV (det er viktig å merke seg at det ikke er ens egne faktiske penger, men heller pensjonsrettigheter). All inntekt opp til 7,1 G er pensjonsgivende, det vil si opp til omtrent 690 000 kroner, gitt dagens størrelse på G.

Forutsatt full trygdetid i Norge og fullt uttak er man garantert et minste pensjonsnivå som er på ca. 187 000 kroner (avhenger av sivil status), mens maksimal pensjon fra Folketrygden er i overkant av 290 000 kroner. Uttaket av pensjon fra Folketrygden har blitt fleksibelt, og man kan begynne å ta ut pensjon fra 62 år. Da vil imidlertid den årlige pensjonen reduseres noe. Selv om alderspensjon fra folketrygden er livsvarig, blir de totale pensjonsrettighetene man har opparbeidet seg fordelt på forventet gjenværende levetid (som vil utgjøre den årlige livsvarige ytelsen man får utbetalt fra NAV).

Disse reglene gjelder fullt ut for alle født fra og med år 1963. For personer født mellom 1954 og 1962 gjelder noen overgangsregler, mens de som er født før 1954 får alderspensjon etter reglene som gjaldt før pensjonsreformen.

Arbeidsgiver

Etter innføringen av OTP-loven i 2006, er alle arbeidsgivere (med noen få unntak) pålagt å tilby en såkalt tjenestepensjon for sine arbeidstakere. Mange arbeidsplasser hadde tjenestepensjon allerede før det ble obligatorisk, spesielt i offentlig sektor.

Det finnes to typer tjenestepensjon, ytelsesbasert og innskuddsbasert. De som har ytelsespensjon vil, etter å ha gått av med pensjon, motta en prosentandel av lønnen sin i pensjon, normalt mellom 60 og 70 %. For de som har innskuddspensjon vil arbeidsgiver hver måned betale inn en prosentandel av lønnen på den ansattes egen pensjonskonto. I motsetning til hva tilfellet er for folketrygden, er dette den enkeltes egne midler, selv om de må følge utbetalingsreglene for pensjon (og således ikke er fritt disponibelt). Førstnevnte ordning er særlig gunstig for arbeidstakere, men ikke spesielt gunstig for arbeidsgivere. Hvorfor? Fordi pensjonen er livsvarig, og antall gjenværende leveår er uvisst på pensjonstidspunktet.

Det er også en stor forskjell mellom de ulike tjenestepensjonsordningene når det kommer til investeringsvalg og etterfølgende avkastning. Ved ytelsespensjon er det som sagt arbeidsgiver som bærer ansvaret for at det er tilstrekkelig med midler, og de må selv dekke eventuelle underskudd. Derfor er det også arbeidsgiver som bestemmer hvordan midlene som er satt av til pensjon skal forvaltes. Når det gjelder innskuddspensjon, er saken en annen. Her bærer arbeidstaker selv risikoen for hvor mye (eller hvor lite) som er spart opp på pensjonskontoen når man skal gå av med pensjon, samt risiko knyttet til investering og avkastning. Arbeidstaker har selv anledning til å velge risikoprofil, men dette er noe de færreste tar et aktivt standpunkt til.

Betingelsene i tjenestepensjonsordningene som tilbys av ulike arbeidsgivere blir generelt sett viet alt for lite oppmerksomhet, selv om det kan medføre betydelig forskjeller på lang sikt. Vi kommer nærmere inn på dette i neste artikkel i samme serie.

Egen sparing

I tillegg til pensjon fra folketrygden og tjenestepensjon, vil de fleste som går av med pensjon gjerne ha spart noe på egenhånd i et forsøk på å opprettholde en tilnærmet uendret levestandard. For de fleste nordmenn har gjerne boligen vært den store sparegrisen, etter at man gjennom et langt yrkesaktivt liv helt eller delvis har nedbetalt boliglånet. Har man klart å bli gjeldfri innen pensjonsalder, vil det kunne hjelpe på den månedlige likviditeten. Har man hatt anledning til å spare utover gjeldsbetjening, vil det gjerne være noen kroner på sparekonto, i fond eller andre løsninger. Man kan også spare i rendyrkede private pensjonsordninger, som ofte har skattefordeler tilknyttet seg. Man kan se på det som insentiver fra det offentlige for å få nordmenn til å sette av mer penger til sin egen pensjon. Mest aktuell av disse i dag er Individuell Pensjonssparing (IPS), der man får skatteutsettelse for inntil 40 000 kroner årlig om man gjør et innskudd.

Les mer om IPS her.

Pensjon fra mange kilder

Det norske pensjonssystemet er med andre ord delt opp i mange ulike elementer. Folketrygden vil utgjøre et fundament, men man bør nok ikke basere hele pensjonen sin på støtten man får fra det offentlige. For de fleste vil tjenestepensjonen fra arbeidsgiver være et helt nødvendig supplement, og selv det vil sannsynligvis ikke være nok. Egen sparing blir stadig viktigere, spesielt med overgangen til innskuddsordninger for de aller fleste arbeidstakere kombinert med økende forventet levealder.

Det er også viktig å huske på at man kan være berettiget til pensjon fra tidligere arbeidsgivere. En slik pensjon, hvor man har avsluttet opptjeningen av pensjonsrettigheter, kalles for fripolise (ytelsesbasert pensjon) eller pensjonskapitalbevis (innskuddspensjon). I tillegg bør man være obs på om man har rett på AFP (avtalefestet pensjon), som er en tariffbasert pensjonsordning for ansatte i en AFP-tilknyttet bedrift. Reglene rundt AFP er mildt sagt kompliserte, og dersom du nærmer deg pensjonsalder kan det være en god idé å sette seg inn i vilkårene.

Ettersom pensjonsrettigheter er noe man opparbeider seg gjennom et langt yrkesaktivt liv, kan det hele bli ganske uoversiktlig. Heldigvis finnes det nettsider hvor man kan få en samlet oversikt, som hos nav.no og norskpensjon.no.

I neste artikkel vil vi ta for oss hvordan du kan planlegge din pensjonssparing best mulig, samt gi konkrete tips om pensjonssparing.

 

Motta nyheter fra Forvaltningshuset!

Få unik innsikt og hold deg oppdatert på markedet.

x